I det siste har jeg lest mange forskjellige meninger og synspunkter ang. pels, og jeg, som mange andre er imot dette. Jeg tar sterk motstand til både pels, kjøtt og sminke og annen kosmetikk som er testet på dyr, MEN! jeg ser flere og flere som reagerer på fuskepels. Skal jeg virkelig forsvare meg?
Jeg ser ingen problemer i å bruke falsk "pels". Det er laget av nylon!
mandag 15. november 2010
lørdag 9. oktober 2010
Jaja
På torsdagskveld, etter en god del tankevandring, beste jeg meg for å plukke opp telefonen og ringe skolen. Sakte, men sikkert trykte jeg nummeret og røret ble tatt opp. Jeg hadde bestemt meg. En kvinne på den andre siden av røret spurte hva det gjaldt, og jeg presset fram de fire avgjørende ordene: Jeg slutter på skolen.
Ja, jeg er en over-gjennomsnittet negativ person, men å si at jeg ikke har prøvd blir for feil. Det ble en uheldig start, og etter å ha vært gjennom tre skoler og to linjer (på en måned) var det egentlig dødsdømt. Og ja, jeg blir et depressivt vrak hver høst, så det er alltid vanskelig å gå på skolen da. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hater meg selv om høsten. Jeg blir mer tung til sinns enn vanlig og bare det å stå opp om morgenen blir et kapittel for seg selv. Denne gangen hadde jeg heldigvis et valg, noe jeg ikke har hatt før. Jeg kan ta meg et år "fri", gjøre andre ting, finne ut hva jeg vil videre etc. Det har jeg valgt å gjøre nå, og fy faen det føles godt.
Jeg blir jo selvfølgelig å få en del mer fritid nå, ihvertfall de første ukene (jeg vil bli kontaktet av en oppfølgingstjeneste som skal sette meg ut i jobb). Jeg må prøve å "bruke tiden riktig", altså, jeg må passe på å ikke bli liggende. Når jeg er deprimert har jeg en tendens til å havne i et dårlig mønster. Jeg blir konstant i tankene mine, under dyna og vil helst ikke møte noen. Jeg har mine gode dager og, men også mange dårlige. Det er slike dager jeg hater meg selv, er ekstra tung til sinns og har alt for mange negative tanker. Egentlig burde jeg jo være ganske glad nå da. Jeg trenger tross alt ikke å tegne mer.
Jeg har valgt å holde det med skolesituasjonen hemmelig. For en stund. Søsknene mine vet det ikke engang. Ikke vennene mine heller. Bare mamma og pappa. Det er ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke vil lage en stor sak av det. Jeg vil slippe alle spørsmålene. De skal få vite det, men bare ikke enda.
Ja, jeg er en over-gjennomsnittet negativ person, men å si at jeg ikke har prøvd blir for feil. Det ble en uheldig start, og etter å ha vært gjennom tre skoler og to linjer (på en måned) var det egentlig dødsdømt. Og ja, jeg blir et depressivt vrak hver høst, så det er alltid vanskelig å gå på skolen da. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hater meg selv om høsten. Jeg blir mer tung til sinns enn vanlig og bare det å stå opp om morgenen blir et kapittel for seg selv. Denne gangen hadde jeg heldigvis et valg, noe jeg ikke har hatt før. Jeg kan ta meg et år "fri", gjøre andre ting, finne ut hva jeg vil videre etc. Det har jeg valgt å gjøre nå, og fy faen det føles godt.
Jeg blir jo selvfølgelig å få en del mer fritid nå, ihvertfall de første ukene (jeg vil bli kontaktet av en oppfølgingstjeneste som skal sette meg ut i jobb). Jeg må prøve å "bruke tiden riktig", altså, jeg må passe på å ikke bli liggende. Når jeg er deprimert har jeg en tendens til å havne i et dårlig mønster. Jeg blir konstant i tankene mine, under dyna og vil helst ikke møte noen. Jeg har mine gode dager og, men også mange dårlige. Det er slike dager jeg hater meg selv, er ekstra tung til sinns og har alt for mange negative tanker. Egentlig burde jeg jo være ganske glad nå da. Jeg trenger tross alt ikke å tegne mer.
Jeg har valgt å holde det med skolesituasjonen hemmelig. For en stund. Søsknene mine vet det ikke engang. Ikke vennene mine heller. Bare mamma og pappa. Det er ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke vil lage en stor sak av det. Jeg vil slippe alle spørsmålene. De skal få vite det, men bare ikke enda.
Abonner på:
Innlegg (Atom)